GRENSEMARATON PÅ IDDEFJORDEN,

( SETT FRA EN UTRENT DELTAKER 1994)

Det har skjedd store forandringer med Iddefjorden de siste årene. Fra å være en av Nordens mest forurensede og utskjelte fjorder, er forbedringen kommet så fort at den nå blir omtalt som "miraklenes fjord" blant spesialister. Fra å være en rødbrun smørje for bare noen få år siden, finnes det nå fisk, maneter og skjell helt inne på Halden havn. Badelivet har tatt seg opp, og stanken erstattet av en fornemmelse av saltvann helt inn til Haldens Roklub.
Tanken om en maratonregatta på denne fjorden ble født for tre år siden. Allerede året etter ble det første løpet arrangert. Vi var da uheldige med været slik at et par båter sank p.g.a. sterk vind. Også Thor Nilsens irske landslagsroere la inn årene halvveis. Christianas dobbeltfirer var imidlertid suverene og feiet gjennom de 42 km som om de drev og varmet opp hele tiden. De rodde på imponerende 3 t og 15 min, nesten samme tid som vinneren av Halden Maraton på beina som ble arrangert samme dag.
I fjor økte deltakelsen . Dette skyldtes først og fremst at interessen fra Danmark og Nordtyskland økte merkbart. Denne utviklingen tror vi vil fortsette nå i 1995.
Men det var fjoråret det skulle handle om, det året da undertegnede glemte at jeg var blitt 40 år, og at det faktisk trengs litt rotrening også for å kunne ro så langt i ett strekk. Grunnet husbygging hadde jeg ikke trent på flere måneder da dagen kom og vi skulle arrangere Grensemaraton. Vi syntes imidlertid at også Haldens Roklub skulle stille med innrigger i vår egen rokonkurranse. Problemet var at vi egentlig hadde for få senior- og veteran-roere som hadde rodd nok til å kunne være med på et slikt løp. Vi hadde fire seniorroere som skulle stille opp i en flott innrigger som vi hadde fått låne av OKR. Da en meldte avbud p.g.a. sykdom dagen før regattaen, skal det ikke så store regne-kunnskaper til for å skjønne at vi plutselig manglet en mann.
Da jeg ble spurt om å være 4.mann, sa jeg først nei. Så prøvde jeg å få med en annen mosjonist som cox, slik at vi kunne bytte på å ro. Dette gikk imidlertid ikke, men et par timer før start bestemte jeg meg for å "hoppe i det". Jeg tenkte at har jeg gått Wasaloppet som eneste skitur et år, så går vel dette også . (At det var mange år siden var jo ikke så farlig, for årene går jo så fort) . Laget besto av foruten meg, Morgan Kjølerbakken, Claes Christiansen og Eivind Hansen, cox Kristin Fredriksen. 
Da jeg var den mest erfarne på dette laget, ble jeg satt til å ro stroke (Galskapen kjente ingen grenser denne dagen). Starten gikk og de 10-12 båtene la ut fra havnebassenget. Ut gjennom sundet dro vi avgårde i optimistisk fart. Du verden, dette gikk lett. Vi tok elegant teten og jeg tenkte at dette skal bli moro. Vel gjennom sundet gikk ruta sørover, først på sydsiden av Sauøya, så på nordsiden av Brattøya (Her jaget kong Haakon rev når han var på besøk hos Anker-Rasch på Rød Herregård). Vi passerer Rød Herregård før vi på sørvestlig kurs passerer Alcatel Kabels anlegg og verdens største spesialskip for kabellegging til havs. Her drar Mølndals dobbeltsculler fra, men da de ror en løpsbåt, er det liksom ikke så mye vi kan gjøre med det. Det var kanskje for optimistisk å tro at vi skulle klare å holde de bak oss hele veien. De andre båtene blir derimot etter, men en toer innerigger holder følge og det irriterer litt, så vi øker takten. Den danske toeren har en forbløffende teknikk. Cox, stroke og bau bytter plass raskere enn vi klarer å ta oss en slurk vann.
Ferden fortsetter til vi kan se Svinesundsbrua. Da runder vi 180 grader rundt en markeringsbåt, og begynner å ro innover i Iddefjorden på svensk side. Den 63 meter høye buen er et imponerende skue sett fra våre små farkoster.

Vi har nå rodd noen kilometer, og jeg er forbløffet over at det fortsatt går så lett da dette er min første rotur for året. Humøret stiger, og jeg tenker på hvor god form jeg ville ha vært i dersom jeg bare hadde trent litt ! Jeg må være i superform, nå skal jeg vise dem. Etter ca. 1 time passerer vi innfarten til Halden på vei innover i fjorden. Sett fra svenskelandet er det et flott skue. Først det smale sundet som skjuler Norges flotteste småbåthavn, gammel bebyggelse og en majestetisk festning. Ettersom vi ror innover i fjorden kan vi se toppen av festningen med klokketårnet og de ytre festningsverk fra flere vinkler. Vi ror forbi Helle, et svensk stenhoggersamfunn som det fortsatt er liv i. Bruker man øynene godt, vil man kunne se spor av stenhoggere hele veien rundt Iddefjorden. En gang jobbet det 3000 mann i stenindustrien langs den ruta vi nå ror. En kilometer lenger inn i fjorden, ved Hellesmørk, finnes en stenstøtte. Her var det Karl 12 kom ut med sine båter etter å ha dratt de over land fra Strømstad for å kunne overraske Fredriksten festning fra baksiden. Men også den kampen tapte svenskene.... Det er merkelig, men omtrent her hvor Karl 12s menn døde som fluer av utmattelse, merker jeg for første gang en matthet i kroppen. Pyttsan, bare en liten dødperiode, selv om den kom litt for tidlig. Vi har jo bare rodd 13-14 kilometer.... Vi drikker etter tur mens vi ror. Idiotisk, men hva skal man gjøre når den danske toer innrigger henger på og ikke vil slippe taket. De blir bare raskere og raskere til å rulere på å ro og coxe. For første gang begynner jeg å leke med tanken på at det skulle vært godt å ha en roer som cox, bare i fall man ble ordentlig sliten. Litt sportsdrikke gjør susen, og vi øker takten for å få så stort forsprang som mulig til de andre båtene. Mølndals 2x er langt foran oss, men hva gjør vel det bare alle de andre er bak oss. Vi ror forbi små idylliske strender og svaberg, og jeg tenker litt på hvilken naturperle Iddefjorden egentlig er. Når jeg ser over på norsk side,ser jeg nå Bakke.Der finnes det drikkestasjon når vi kommer nedover igjen. Først skal vi bare inn i enden av fjorden og snu. Skjønt bare og bare. Jeg begynner for alvor å merke melkesyra i bena, og for første gang kommer tanken på hva det egentlig er jeg har gitt meg ut på. Og vi som bare er litt over halvveis! Gang på gang snur jeg meg i håp om at jeg skal se grensepålen som vi skal runde før ferden går tilbake langs norsk side. Det som holder meg oppe nå er tanken på at når vi runder denne grensepålen så er vi tross alt godt over halvveis.
Nå ser vi spiret på kirken på Krokstrand, eller "Kroken" som Iddefjordinger kaller det, og da kan det vel ikke være langt igjen til den innerste grensepålen. Jeg maser oftere enn før på drikke, roper på baugen om han kan se pålen og kjefter på coxen for at hun ikke holder rett kurs (stakkars jente, det var nesten første gang hun var i en båt) Snart er Bakke langt bak oss, og jeg beynner å bli fortvilet. Det kan da ikke være så langt igjen til pålen nå at vi ikke en gang kan se den. Du verden, så fort jeg ble sliten da kreftene først tok slutt. Dødperioden må da snart være over. Hvordan kunne jeg tro at dette skulle gå lett da vi startet ? Endelig har vi grensepålen innen rekkevidde. Men samtidig med denne gledesmelding ser vi at den danske toeren tar inn på oss. En fortvilet følelse når man har følt seg ovenpå så lenge. Der runder vi. Nå er danskene så nær at vi må svinge "lurt" for å være først når vi begynner å ro nordover igjen, på norsk side av fjorden. Nei og nei, at jeg ikke fikk med en roer som cox. Hvem som helst, bare jeg fikk hvilt meg noen minutter skulle det sikkert gå bra en stund igjen. Jeg som hadde gledet meg slik til å runde grensepålen, gledet meg til å vite at vi var ferdige med nesten 2/3, begynte nå bare å tenke på hvor utrolig langt det var fra Bakke til pålen. Det er jo like langt tilbake til Bakke, og derifra er det nesten 14 km igjen. Hvordan skal dette gå? Toeren begynner å dra fra oss. De andre gutta begynner selvfølgelig å merke at mine tak blir stadig kortere og mindre kraftfulle, men selv om de roper til meg at takten og innsatsen må opp, er ikke det mitt problem akkurat nå. Mitt største problem begynner å bli å komme fram til neste tak i det hele tatt!

Noen minutter etter runding møter vi Arendals innrigger som er på vei sørover for vending. Enda godt at den er såpass langt bak at vi ikke skal få noen problemer med den i hvert fall. Danskenes toer blir sikkert rodd av aktive.Dessuten er de tre på å bytte om på å ro. Det er egentlig ikke så rart at de ror fra oss heller med alle de fordelene. ( At det er mer å dra på for hver roer i en 2er behøver vi ikke å ta med her) Vi passerer endelig Bakke, men stopper aldri opp for å ta en hvil eller drikke. Vi har mer drikke og bananer i båten. Dessuten ser vi at vi ikke greier å øke forspranget til Arendal noe lenger heller Det er nesten 14 km igjen å ro. For første gang blir jeg fortvilet, dette klarer jeg ikke!.
Jeg biter tennene sammen, og prøver å holde sånn noenlunde takt i båten. Bena blir stivere og stivere, baken vondere og vondere og snart greier jeg ikke å komme helt fram til tak. Gudskjelov at jeg i hvert fall tenkte på å ro med skihansker helt fra start. Nå kjenner jeg faktisk at huden blir varm og glatt og sklir utenpå hånden under skihansken. Jeg tør ikke tenke på hvordan det skulle gått dersom jeg ikke hadde tenkt på dette.Plutselig MÅ jeg bare stoppe, jeg er stokk stiv. Pausa blir på""2> bare noen få tak.Sinte lagkamerater roper "kom igjen Thor", og jeg tenker at "søren heller,jeg skal vise dem".

Jeg rodde jo aktivt før de var født, og har vært med på å lære de noe av det de kan." (Tanken på å bli fleset av i garderoben resten av livet frister heller ikke noe særlig). Det går bare ikke, så jeg må finne på noe lurt. Med høyre arm på åra, bruker jeg venstrearmen til å holde i ripa slik at jeg kan DRA meg fram til tak. Merkelig nok klarer jeg å holde takten på denne måten en god stund. Drar meg fram til neste tak med venstre arm, og med mine stive ben begynner jeg å få et "skikkelig" fraspark når de stokk stive bena spretter ut av seg selv igjen. Høyre arm styrer åra i vannet, vrir og går fram til neste tak igjen. Thor-stilen er oppfunnet, men jeg håper og tror at den ikke blir særlig utbredt. Nå har jeg bare ett ønske. Gutta MÅ stoppe, jeg MÅ legge meg ned, MÅ ha noe å drikke, MÅ hvile rompe,lår og hender. 15 sekunder varer HERLIGHETEN. Da ser vi at Arendal begynner å ta inn på oss, og jeg blir truet "på livet "til å ro igjen. Gode Gud , hva er det jeg har gitt meg ut på ? Vi ror forbi Skriverøya, en norsk halvøy hvor man fortsatt kan se togskinnespor og krandeler fra stenindustriens glansdager. Flotte, flate svaberg og steinbrygger gjør dette til et badeeldorado for de av oss som har vokst fra sand, bøtter og spade.
Underveis har vi møtt flere båter på vei til vending ved grensepålen, med da de ror på svensk side kan vi ikke se hvilke lag de forskjellige er. Det spiller heller ingen rolle. Det akutte problemet nå er at Arendal nærmer seg. Nå er de såpass nær at vi kan se at de bytter plass i båten med coxen slik den danske toeren gjorde. Enda godt det, tenkte jeg, det er jo ikke så rart om de slår oss når de "jukser" slik. Akkurat da skulle jeg gitt hva som helst for å få være cox selv en stund, men den gang ei. Vi passerer Ystehede, jeg kan se huset hvor farfar bodde.Merkene etter stenindustrien finnes fortsatt i form av store steinhauger og sår i naturen. Jeg vet at det nå bare er 6-7 km igjen, men er nå så stiv at jeg har lyst til å gi opp. Bena er stokk stive.Det er nesten så melkesyren tyter ut av ørene mine. Baken verker, det kjennes som å sitte i et bål og vannblemmene inne i skihanskene svir som bare f.... Den venstre armen begynner å bli skikkelig tung av å dra meg fram til hvert nye tak.
Dette er galskap, det rene skjære,glade vanvidd. Jeg stønner og skriker litt for meg selv og tør ikke lenger å hoppe over noen tak for å drikke en slurk av redsel for ikke å klare å komme i gang igjen. Vi er forbi vikene ved Ystehede og passerer nå Hov tett innunder land. Hadde jeg fått viljen min og gått i land nå, ville jeg kommet rett inn i stenbruddet hvor Monolitten i sin tid ble skutt ut. Brygga som ble bygget for å få Monolitten over på lektere, står der fortsatt. Det må være mange års arbeid bare å bygge alle de stenbryggene som finnes rundt fjorden. Jeg teller takene, 1,2,3,.....100. Puh, vi prøver på 100 til. 1,2,3.......100. Så hundre med lukkede øyne. Holder vi avstanden til Arendal ?. Hva tenkte jeg egentlig da jeg bega meg ut på dette ?
Plutselig går det opp for meg at jeg aldrig har rodd så langt sammenhengende noen gang ! Selv ikke de årene på 70- og begynnelsen av 80- tallet da jeg var "skikkelig" aktiv. Engevika neste og vi kan nå se Klokketårnet på Fredriksten fra sør. Når man ser de bratte fjellene er det rart å tenke på at man kjørte hest hit ned til bryggene med stein til båtene som lå her. Stakkars hester, de bakkene er jo akkurat som Trollstigen i miniatyr, bare brattere.. Vi runder straks fyret hvor innfarten til Halden starter. 2000 meter igjen. For første gang siden Bakke på vei hjem, begynner jeg å tro at dette skal jeg klare. Avstanden til Arendal minker, men min kampglød begynner utrolig nok å komme tilbake. Kom igjen, Thor. Jeg vet ikke for hvilken gang gutta roper dette til meg. Jeg biter tennene sammen og ved 1000 meters merket ved Kalvehaugen prøver jeg igjen på å ro uten å dra meg fram til tak med venstrearmen. DET GÅR ! Hvor kommer kreftene fra, er det fordi jeg nå vet at de straks kan se oss fra Roklubben, tro ? Arendal er nå ganske nær, men vi øker kanskje forspranget noe inn mot havna. Jeg glemmer tømmerstokkbein, gnagsår i rompa, vannblemmer i henda og ellers vondt i hele kroppen og ror inn i samme stilen (nesten) som da vi gikk ut. Merkelig, men tanken på alle jogge- og skiturene da man ikke fikk hvile fordi det var så mye kjentfolk ute, streifer meg. 500 meter igjen. Vi kan snart se Roklubben. Tenk på da Alf og Frank ble verdensmestere første gang i Nottingham fordi Alf ropte "bli idiot" til Frank i innspurten. De ble "idioter", klarte å hente ressurser nok til å komme de nødvendige hundredeler foran Sovjet og vinne VM. Bli idiot, Thor, tenker jeg, og rett foran Roklubben drar jeg opp takten fra 24-25 til 30. Jeg vet at det nå bare er 50 tak igjen. 50,49,48.....og der, DER er vi i MÅL. Jeg ligger utmattet rett ut i båten i flere minutter og bare nyter følelsen. Marerittet er over, vi er framme !!
Puh, nå tror jeg at jeg vet hvordan kvinnfolka har det i minuttene etter en fødsel. På vei inn til brygga ror jeg bare med et håndledd. Selv om jeg er meget godt kjent i havneområdet later jeg som om jeg ser rundt meg for å slippe å bevege bena. Hvordan jeg klarer å komme meg opp på brygga, vet jeg ikke, og jeg tror at jeg fikk sneket meg fra å være med på å bære båten opp på land. "Hvordan klarte du det uten å ha trena", ropte løpsleder Bernt til meg. "Pytt, pytt, det var da ikke noe", svarer jeg. (Egentlig er det dumt å skrive dette). Løpet satt i bena i over en uke. Det tok tre dager før jeg kunne bøye meg nok til å kunne knyte skoa, en uke før jeg kunne sitte "skikkelig" og 14 dager før de åpne sårene i hendene var grodd. Det hører med til historien at jeg etter dette begynte å trene litt igjen (ikke den første uka), og at det samme laget senere på høsten vant innriggerklassen i Gøtaælvsrodden. Men det var jo bare 22 km.

Min oppfordring til alle trimmere (og supertrimmere) er at de ror såpass at de kan delta i grensemaraton og få en hyggeligere opplevelse enn det jeg fikk. Når jeg klarte å gjennomføre kan nesten alle med litt ro-erfaring gjøre det, men tren først så vil dere foruten en flott rotur få en herlig naturopplevelse. Man må ikke som oss på liv og død prøve å komme først i et slikt turløp. Det går faktisk også an å nyte naturen, ja til og med bade underveis om man føler for det. I år skal vi også ha roerfest i Fredriks 3s hall på Fredriksten, hvor vi skal arrangere 1700-tallsaften lørdag etter løpet. Vi har allerede fått flere påmeldinger fra danske og tyske lag, så kom igjen, legg dere i trening og still opp.

Til idrettsinteresserte som leser dette på Internett (artikkelen er laget for bladet Ronytt), og som har lyst til å prøve å ro en av våre båter, så værsågod. Roing er kjempetrening for de som trener for bl.a.skiløp, da man får både kondisjons- og styrketrening på en gang. Det er mange i dag som er lei av og synes det er ensformig å bare holde på å løpe. Spesiellt dersom man ikke trener for å delta i løpskonkurranser, men kun vil holde seg i god fysisk form. For meg er det ingen form for idrett som går opp mot en treningstur tidlig på morgenen, mens vannet enda er helt flatt og det fortsatt ligger morgendis langs land. Når man da er i form, båten er riktig stilt og teknikken sitter, ja da er det rene rusopplevelsen å bare kunne øse på med krefter og kjenne at båten flyr avgårde.  Prøv selv.

HALDEN 18.05.95.

THOR EDQUIST

 

Hovedside- Bilder - Invitasjon til Grensemaraton -98
Resultatliste Grensemaraton: 1997, 1996, 1995, 1994, 1993
Grensemaraton på Iddefjorden sett fra en utrent deltager 1994 v/Thor Edquist


Haldens Roklub
Web-redaktør: bernhaug@online.no

Denne siden ble sist oppdatert 15.06.98


haldlogo.gif (4978 bytes)